Lima – ørkenbyen
Det første møtet med Lima
For meg er Lima motsigelsesfylt. Lima er byen jeg både vil reise bort fra så fort som mulig, samtidig som jeg ønsker å bli der lenger for hver gang jeg er der. Men jeg innrømmer dog at jeg blir fort sliten i Lima. Spesielt blir jeg satt ut av det å ankomme byen. Da griper den intense, tutende, evige trafikken tak i meg. Støyen, maset og kavet er trettende. Men på et forunderlig vis er det også litt spennende – for dette er jo også en del av Peru. Jeg tar også meg selv i å kjenne at denne intense trafikken og galskapen i trafikken er mindre slitsom for meg nå – enn da jeg opplevde den for første gang. I starten var jeg bare sjokkert, i tillegg til at jeg var skremt. Jeg ikk hakeslepp, og jeg ville liksom «dytte» trafikken bort med hendene der jeg satt inne i taxien. «Kom meg ikke for nære». Men trafikken er og blir en uløselig del av Limas aldri hvilende puls. Man kommer ikke utenom trafikken, de lange avstandene, følelsene av å ha et støvlag i ansiktet og å kjenne at munnen er tørr når man går omkring. Det tutes og ropes rundt en uten stans. Biler nærmer seg den bilen man sitter i hele tiden, og man klarer ikke å finne noe som helst system i hvordan bilene beveger seg. I mine øyne skjer alt i trafikken nokså plutselig. Det eneste sikre er på en måte at man ikke skal følge regler. Man skal bare kjøre på og være på offensiven. Den som kjører som en sinke og vil være snill i trafikken, har tapt. Slik oppleves det for meg – men hva vet vel jeg, jeg som ikke engang har lappen selv. Om man snakker med taxisjåfører og spør hvordan de har det, er svaret deres som regel bundet opp til frustrasjon over trafikken, forurensning og svak økonomi. Livet er tøft. Trafikken preger livene deres og setter rammer og begrensninger. Gjennom dette første møtet kan det være krevende å få øye på Limas skjønnhet. Man kan stå i fare for å bli utmattet etter trafikkturen til hotellet. I tillegg er det soner fra flyplassen og mot mange av bydelene som ikke er helt trygge. Man må ha låste dører, vinduene må være lukkede og man må bare kjøre på. Man kan bli overfalt. Det er visse steder man virkelig ikke ønsker å få motorstopp. I starten kan dette være litt overveldende. Men det underlige er at redselen for alt dette slipper litt taket i en etter hvert. Sakte men sikkert er det andre ting som trer fram. Til tross for støv, klamhet, fukt, støy og tuting, så er det andre inntrykk som fester seg. Når man så i tillegg begynner å bevege seg i andre bydeler i Lima, begynner det å skje ting. Førsteinntrykket mitt av Lima stemmer derfor ikke med det inntrykket jeg har nå – etter å ha vært i byen flere ganger. For hver gang blir jeg litt mer glad i Lima. For hver gang tenker jeg: Jo, kanskje vi tar noen ekstra dager i Lima neste gang likevel … Lima er ikke lenger bare et gjennomfartssted og et utgangspunkt for «resten av reisen». Det er en verden i seg selv. Det har for min del tatt tid å oppdage skjønnheten, men den ligger der …
Lima – byen der ørken møter hav
Lima er Perus hovedstad, og det er den største byen i Peru. Denne hovedstaden har over ti millioner innbyggere, og det gjør byen til den femte største i Latin-Amerika. Lima er med andre ord en ekstremt stor by, spesielt sett med norske øyne. Oslo blir en liten «bygd» i sammenligning med Lima. Latin-amerikanske storbyer bærer dessverre med seg tung trafikk, lange avstander mellom ulike steder, forurensning, kriminalitet, fattigdom og logistiske utfordringer – og som turist må man være litt ekstra på vakt når man ferdes i hovedstaden. Vesker og pass må bæres tett inntil kroppen; man bør unngå å ha på seg dyre smykker og man må se seg litt ekstra over skulderen når man beveger seg rundt. Men Lima er så mye mer enn dette, og som turist kan man få minner for livet i Lima. Det finnes et vell av steder man kan besøke og la seg imponere av. På vår reise vil vi først og fremst stifte bekjentskap med den historiske delen av Lima – og den litt mer fasjonable delen, nemlig Miraflores, blant annet kjent for sin flotte kystlinje og særdeles gode og kjente restauranter. Hotellet vårt ligger på Miraflores, så vi tar dette stedet som utgangspunkt for våre besøk og småturer i Lima. På en av de flotte restaurantene i Miraflores vil vi naturligvis spise ceviche og drikke pisco sour. Men vi kan også besøke museer og pyramider – og oppsøke historiske bygninger.
«Centro histórico»
I det historiske sentrumet av byen finner vi hus i spansk kolonistil – i tillegg til mange andre spennende, kulturelle attraksjoner. Det kan passe fint å starte storbybesøket med å utforske Limas kolonifortid på Plaza de Armas. Svært mange latin-amerikanske byer har sin Plaza de Armas (våpenplass) – og Limas versjon av denne «plazaen» er storslått. Denne plassen kalles også for La Plaza Mayor de Lima. Dette historiske torget er kjent for sitt gigantiske palass med marsjerende vakter foran. I tillegg finner man en kunstferdig katedral – la Catedral de Lima – hvor mumien til Limas grunnlegger Pizarros ligger – og man finner en fontene fra det 17. århundret. Like i nærheten av Plaza de Armas finner vi også Casa de Literatura, og dette museet er absolutt verdt et besøk. Man kan også avlegge en visitt til Museo del Convento de San Francisco de Asis de Lima og dette museets katakomber fra det 16. århundret. Handlegatene til Plaza San Martin er fulle av monumenter. Andre serverdigheter man kan få med seg i det historiske sentrum, er El Palacio arzobispal de Lima (erkebispepalasset), la Iglesia de Santo Domingo og el Convento de San Francisco (San Francisco-klosteret). Det historiske sentrum i Lima ble i 1991 erklært som et verdensarvsted av UNESCO.
Geografisk beliggenhet, klima og la garúa
Lima er den andre største ørkenhovedstaden i verden etter Kairo i Egypt. Byen ligger nemlig på en ørkenstripe mellom Andesfjellene og Stillehavet – med en kystlinje på hele 80 kilometer. Byen ligger på en fruktbar slette ved Stillehavskysten, og dette er byen der ørken møter hav. Det er lite nedbør i Lima. Men underlig nok, for oss nordboere, opplever byen så å si aldri et skikkelig regnvær. Lima har i snitt bare 1284 timer med solskinn årlig. Dette er et svært lavt tall med tanke på breddegraden. Limas sommer strekker seg fra desember til april, og da er den daglige maksimumstemperaturen gjennomsnittlig 29 °C, med en minimumstemperatur på rundt 19 °C. Det er kort sagt sol, varmt og fuktig om sommeren, og overskyet og kjølig om vinteren.
I vintermånedene er byen innhyllet i en fuktig tåke som på spansk kalles garúa. I Lima finnes det verken torden eller lyn. Lima kjenner heller ikke regn slik vi kjenner regnet i Norge. Men om vinteren kommer la garúa – duskregnet – som altså er ørsmå dråper av regn under en grå, tung og overskyet himmel. Det kan synes som om mange av de over ti millioner innbyggerne liker det ganske stabile klimaet i den store byen, til tross for at det kanskje ikke er så behagelig hele tiden. Men de fattige og de litterære later til å ha et mer dystert forhold til den grå tåken. Herman Melville, forfatteren av Moby Dick, beskrev Lima som det det rareste og mest triste av alt på jorden. Sebastián Salazar beskrev i sitt essay «Det forferdelige Lima» den metalliske himmelen med fargen til «magen på et esel». På de små kafeene og i trange gater i Lima diskuteres det i hvor stor grad la garúa lokker på depresjon og tunge følelser om vinteren for alle som setter sin fot i Lima. De som lider aller mest under la garúa, er nok de fattige bosatt i byens ytterkanter og slumområder i den kjempestore byen. Der finner man blant annet den spøkelsesaktige slummen, Villa María del Trinfo, bygd bak den aller største kirkegården i Peru, Virgen de Lourdes, innhyllet i tett tåke. Dette er kanskje ikke turistbrosjyrenes Lima – men dette er også Lima. Tåken ligger over byen som et hvitt teppe, og dette hvite dekket gjør at alt forsvinner og barna ikke går ut for å leke. Dette er byen der klærne trenger tolv timer for å tørke og barna er syke av bronkitt – og man kan føle seg fanget inn i en hvit sky om vinteren …
Bybeskrivelse
Lima har mange kontorbygg og moderne boligblokker, men byen får likevel sitt preg av de historiske byggverkene og det rektangulære, typisk spanske gatemønsteret som fortsatt er i behold. Med sine mange vakre plasser og innbydende promenader regnes Lima for å være en av Sør-Amerikas vakreste storbyer – til tross for at man altså i utkantene har store slumkvarterer (kalt barriadas eller pueblos jóvenes på spansk). Byen har en stadig tilstrømning av fattige fra landsbygdene. Dette skaper en kronisk boligmangel, og slumproblematikken øker. I sterk kontrast til slumområdene finner man områder som Miraflores – der vårt hotell ligger. Industrien er hovedsakelig konsentrert til området mellom selve Lima og havnebyen Callao der flyplassen ligger.
Litt om Limas historie
Man tror at navnet Lima stammer fra navnet på dalen som elven Rímac renner gjennom. Elven ble kjent for å være «den snakkende elven». Elven fikk sannsynligvis dette navnet på inkaenes tid på grunn av den høye lyden som vannet lager i høysesongen når den treffer bunnsteinene. Navnet på dalen og byens navn ble uttalt på samme måte som frukten fra et lima-tre. Derfor kan man se lima-frukten på byens våpenskjold. Limas historie kan spores tilbake til før-kolombiansk tid. Men historien til byen Lima slik den er kjent for oss i dag, begynte 18. januar 1535. Da ble byen grunnlagt av den spanske conquistadoren Francisco Pizarro – ved elvedalen Rímac. Området rundt denne elven var tidligere hjem for inkaer og andre indianere. Etter at spanjolene grunnla Lima i 1535, hersket de i området i mer enn 300 år. I kolonitiden var Lima visekongenes sete og det viktigste senteret i spansk Sør-Amerika. Den gangen bar byen navnet Ciudad de Los Reyes (Kongebyen) – sannsynligvis fordi byen ble etablert rundt datoen for De hellige tre kongers dag.
På 1600-tallet blomstret byen som sentrum for handel, men dette var en boom som tok slutt på 1700-tallet. Da gikk Lima inn i en økonomisk tilbakegang. Peru hadde sin uavhengighetsprosess fra Spania i 1821-1824, og etter dette ble Lima hovedstaden i republikken Peru. Byen opplevde på nytt en periode med velstand på midten av 1800-tallet, men dette tok slutt da Lima ble okkupert og plyndret av chilenske tropper under Stillehavskrigen (1879-1883). På 1940-tallet opplevde byen en sterk befolkningsøkning da folk fra Andesfjellene trakk ned til Lima. I denne perioden så man begynnelsen på framveksten av pueblos jóvenes.
Museo Larco – med før-kolombiansk kunst og moche-keramikk
Museo Larco ligger ca. 15 kilometer fra hotellet vårt i Miraflores. På dette museet kan vi se moche-keramikk som er mer enn 2200 år gammel. Her på dette museet kan vi overvære skatter fra Perus rike historie før ankomsten til de spanske conquistadorene. Vi finner utstillingshaller med historiske rester etter for eksempel mochene, chimuene, nazcaene og inkaene. Selve museet ligger plassert oppå en pyramide fra før-kolombiansk tid – i en herregård fra 1700-tallet. Den mest kjente attraksjonen på museet er nok samlingen av erotisk keramikk fra gamle, peruanske kulturer. Samlingen sies å være den største av sitt slag i hele verden. Modellene forestiller seksuell aktivitet i de innfødte, sør-amerikanske stammene. Disse modellene ble laget av den peruanske kunstneren Rafael Larco Hoyle – etter at han hadde forsket på de seksuelle vanene til pre-kolombianske stammer. Museet har også fått sitt navn etter mannen som laget denne spesielle samlingen.
I tillegg til den erotiske utstillingen kan vi se prydgjenstander som de tidligere indianske høvdingene pyntet seg med. Vi kan se neseringer, kroner og masker – og oppdage 10 000 år av Perus historie. I tillegg har museet en nydelig hage og en fin kafé. Vi håper og tror vi kan få en fin opplevelse i dette museet!
Miraflores
Miraflores er et naturlig sted for oss «bortskjemte» og «rike» nordmenn å velge som overnattingssted. Dette er en av de rikeste og fineste bydelene i Lima, og Miraflores ligger ved havet. Langs kystlinjen i Miraflores finner man Larcomar – som er et shoppingkompleks med dyre butikker og fine restauranter. Stedet er absolutt verdt et – eller flere – besøk, for dette er jo også en del av både Lima og Peru, landet som har alt. Her finner man restauranter i verdensklasse og peruansk gourmetmat. Prisen i restaurantene ligger over gjennomsnittet enn hva man ellers spiser for andre steder i Peru, men prisene er likevel innenfor av det mange nordmenn vil oppleve som akseptabelt. Larcomar anbefales. Vi har ennå til gode å oppleve restauranten som ligger helt ute på moloen … Jeg håper vi får tid og mulighet til å besøke den restauranten i juni. I Miraflores finner man det man også finner i alle kystbyer og landsbyer – nemlig «el malecón» (fortaussone langs stranda eller kysten). El malecón i Lima er (ut ifra slik jeg har forstått det) ikke så lang og fin som den kan være andre steder, men kystlinjen er likevel vakker. Den sørgelige biten framkommer etter hvert og ved nærmere ettertanke. Man har dekket hele fjell med grønn, kledelig vegetasjon for å skape behag og friskere luft langs motorveien. Hvor mye vann må til for å holde dette grønt? Hvem må betale prisen for dette? Svaret ligger naturligvis i luften, og svaret er det samme som på så mange spørsmål: det er de som har aller minst som må betale den store prisen. Det er her den dype provokasjonen ligger. Hvordan er det mulig at et land som er så vanvittig rikt på ressurser, kan ha et så fattig folk? Denne type urettferdigheten stikker dypt og røttene strekker seg langt bakover i tid – både til før, under og etter kolonitiden. Den skjeve fordelingen av godene er grotesk. De rike er rike på en slik måte vi ofte ikke kjenner til her på berget i Norge. Rikdommen blir smakløs og motbydelig, og fattigdommen er grell og veldig sørgelig. Men like fullt er det viktig å ikke gå i fellen og male fram Peru som et så fryktelig fattig land. For mange lever godt – midt i denne dype urettferdigheten. Peruanerne kjemper seg fram på en måte det står stor respekt av, og de lever gode, meningsfylte liv vi nordboere har mye å lære av.
Distriktet Miraflores (med 89 000 innbyggere) er overklassens bydel, og det er det tredje dyreste stedet i Lima å bosette seg på. Bydelen Miraflores blir beskrevet i flere av bøkene til den store, peruanske forfatteren Mario Vargas Llosas. Vargas Llosa fikk Nobels litteraturpris i 2010, og han regnes som en av Latin-Amerikas største samtidsforfattere. Inntil nylig hadde han sin residens i nabodistriktet til Miraflores, Barranco, der mange av Perus kunstnere og forfattere bor blant små butikker, gallerier og barer. Når man reiser i Peru, kan det generelt være fint å få kjennskap til hvordan «vanlige folk» lever. Men akkurat i Lima tenker vi det er greit å holde oss på en god standard – for trygghetens skyld. Miraflores er et rolig og fint område som byr på mange spennende og fine attraksjoner og steder. Vi tenker at dette er det beste stedet for oss å være når vi først skal oppholde oss i en så stor og hektisk by som Lima tross alt er.
Huaca Pucllana – pyramide bygget før inkatiden
Huaca Pucllana er en av Limas mest fascinerende pyramider. Pyramiden ligger i Miraflores-distriktet, og den ble bygget av folk i Lima-kulturen før inkaene kom. Til byggingen brukte de håndlagde murstein av leire som ikke ble brent. Ettersom klimaet langs kysten er så tørt, eroderte pyramidene ikke i de 1500 årene som har gått siden konstruksjonen. For ikke så mange år siden ble det oppdaget av det var gravkamre bak pyramidens murer, og utgravningsarbeidet med å finne flere gravkamre pågår fremdeles. Huaca Pucllana er derfor et arkeologisk område – og det tilhørte Lima-kulturen. I mange år lå stedet nokså forlatt; det ble blant annet brukt til å trene motocross. Siden 1981 har heldigvis en faggruppe undersøkt stedet og det har blitt jobbet for å bevare og restaurere dette området med støtte fra kulturdepartementet og Miraflores kommune. I dag er Huaca Pucllana er en de viktigste turistattraksjonene i Lima. Stedet består av en 25 meter høy pyramide, uteplasser, torg og innhegninger. Tidligere vanskjøtsel og manglende interesse har dessverre ført til at verdifulle gjenstander og mindre pyramider ble ødelagt fordi det ble bygd moderne hus og bygninger over stedet. Navnet «pucllana» kan komme fra quechua der «huaca» betyr «hellig» – og «pucllana» betyr «lekeplass». Stedet var et seremonielt senter bygget av Lima-kulturen i årene mellom 200-700 e.Kr. Guddommelighetens representant var liv fra havet: hai, fisk, sjøløver, ål – for å nevne noe. Dette kan vi se bli gjenspeilet i keramikken.
