Generelt om det å skrive tekster på norsk

Her kan du se en video med viktige tips når du skal skrive en tekst på norsk.

Her kan du se en video med mange tips og råd om hva du må tenke på når du skriver.

Fortsettelse på videoen ovenfor – om å skrive godt på norsk.

Hvordan skrive en god tekst?

Se en video om å disponere en tekst.

Om å skrive referat

Drøftende tekster

Her kan du se gjennomgang av en drøftende tekst om ungdomskriminalitet. Teksten kommer snart. Se videoen.

Argumenterende tekster

Generelt om det å skrive en argumenterende tekst – og «Bør det bli tillatt å bruke hjelpemidler på Norskprøven?»

Se gjennomgang av teksten «Retten til en verdig sisteetappe». Dette er en argumenterende tekst. Teksten kommer her etter hvert. Se videoen.

Generelt om det å skrive – og om teksten: «Bør vi dyre våre egne grønnsaker i større grad?» (teksten kommer etter hvert). Se videoen!

Om å skrive argumenterende tekster. Se videoen.

Om elsparkesykler og de eldre. Eksempler på argumenterende tekster. Se videoen.

Bør alternativ behandling bli forbudt?

Cecilie retter tekster som deltakerne har skrevet.

Rettetime 1

Rettetime 2

Tredelt barnehage – etter språk

I Finnmark ønsker man å opprette en barnehage der avdelingene er delt inn etter språk: norsk, samisk og kvensk. Barna i de ulike avdelingene skal ikke ha kontakt med hverandre, og dette gjør man for å beskytte minoritetsspråkene. Synes du dette er en god idé? Si din mening og argumenter for ditt syn.

Barn har en særegen evne til å lære språk. Ofte sier vi til hverandre at barn lærer språk «så lett som ingenting». Det er riktig at barn lærer språk raskere og på en annen måte enn voksne, men barn trenger også tid og ro for å lære seg flere språk – spesielt om de skal lære seg språk i dybden. Nå går en barnehage i Finnmark inn for å dele en barnehage inn i tre ulike deler basert på de ulike språkene de snakker. Barna i de ulike avdelingene skal ikke skal ha kontakt med hverandre. Dette gjør man for å kunne ivareta minoritetsspråkene og for å fremme språkinnlæringen hos barna. Dette har skapt stor debatt blant folk. Jeg mener at dette kan være et spennende og interessant tiltak for å kunne redde identitetsbærende språk som trenger et løft. I det følgende vil jeg gjøre rede for hvorfor jeg mener en slik barnehage kan være en riktig framgangsmåte for å styrke barns språkutvikling.

Mange tenker at barn lærer språk nesten av seg selv og uansett omstendigheter, men dette medfører ikke riktighet. Språklig forvirring kan oppstå om barn ikke får bruke språket i en kontekst der man kan høre ett språk om gangen. En sammenblanding av språk kan medføre forvirring. Om et barn er forvirret i sin språklige utvikling, kan dette føre til at barnet ikke får et solid morsmål. Dette kan få konsekvenser for den videre språklige utviklingen.

Språk er også kultur. Barn som har foreldre med forskjellig kulturell bakgrunn, trenger å styrke sin kulturelle identitet. Identiteten styrkes og bygges opp gjennom språk. Språk åpner dører inn til den kulturelle verden, og barn fortjener å få gode vilkår for å lære seg begge språk. Derfor er det nyttig og fint for barnet å kunne vokse opp med kun ett språk rundt seg i noen timer hver dag – og så kan de gå inn i den andre språklige verdenen senere på dagen. Det at barn med ulike språk ikke skal få ha kontakt med hverandre, kan høres brutalt ut. Men det er viktig å spørre seg selv om hva som er bakgrunnen for en slik tanke – og det er jo nettopp med tanke på barnets beste. De trenger og fortjener ro i sin språkinnlæringsprosess.

Oppsummerende vil jeg si at det er sunt og godt for barn å få lov til å utvikle seg med kun ett språk rundt seg om gangen. Endelig er det noen som tar barns språkutvikling på alvor. Jeg håper dette tiltaket ikke vil bli møtt med motstand, men at folk vil tenke nøye gjennom hva som kan være bakgrunnen for et slikt valg. Vi får håpe at debatten stilner og at man heller bruker energien på språkinnlæringen til barna.

Er det å være medforeldre veien å gå for vårt samfunn?

Etter manges mening har kjernefamilien nå raknet, og folk ser seg om etter andre måter å stifte familie på. Nå har det blitt etablert en virksomhet som forsøker å koble mennesker sammen som kan tenke seg å være «medforeldre». Med medforeldre forsøker man å etablere måter å kunne være foreldre på – uten at man har et romantisk forhold med hverandre.

Medforeldre er en matching- og rådgivningstjeneste som hjelper folk å finne ut om medforeldreskap passer for dem. De rådgir om hva som vil være viktig for mennesker i en sånn type relasjon.

Gi din mening om medforeldreskap!

Her kan du se en video om denne teksten.

Etter den andre verdenskrigen vokste den moderne velferdsstaten fram i Norge. Kjernefamilien ble en naturlig del av denne nye samfunnsutviklingen. Sammensetningen av mor, far, to barn, en stasjonsvogn og en hund ble sett på som prototypen av den ideelle familie – nemlig kjernefamilien. Velferdsstaten ble dermed bygd opp rundt hyllesten av denne formen for samliv. I de senere tiårene har imidlertid troen på denne familiestrukturen blitt svekket. Over 50 % av alle ekteskap går i oppløsning. En del av dem som forblir gift, lever i ulykkelige forhold. På bakgrunn av dette uttaler mange at kjernefamilien rett og slet har gått i oppløsning. Som konsekvens av ulykkelige samliv og en fallitterklært kjernefamilie, har det vokst fram nye konstruksjoner for familieliv og samliv. Lengselen etter å ha barn er en lengsel som ikke gir slipp – til tross for at vi lever i skiftende tider og med trender som skifter. Vi organiserer oss annerledes enn før. Nå har det blitt dannet en organisasjon som legger til rette for at man kan bli medforeldre. Medforeldre er mennesker som blir kjent med hverandre og får barn sammen, men de gjør dette uten at de har et romantisk forhold. De er rett og slett «samarbeidspartnere» om å oppdra et barn. Er dette en genial måte å løse vår tids utfordringer på? Eller er dette et prosjekt som faller på steingrunn? Selv om dette er et spørsmål det er vanskelig å ta stilling til, mener jeg at folk må være frie til å finne sine egne løsninger. I det følgende vil jeg gjøre rede for hvorfor jeg mener det jeg gjør.

Vi mennesker føler ofte at vi trenger noe å strekke oss mot. Vi har behov for å tro på at vi kan oppnå noe vi synes er flott og fantastisk. Ofte ønsker vi å kunne leve det vi ser på som et «ideelt liv». Men når man har levd noen år, ser man at ideene om det fullkomne livet rett som det er ikke blir til virkelighet. Mange av oss må nøye oss med å si at det vi har, er godt nok. Livet er ikke perfekt, men man må gjøre det beste ut av det man har. Jeg tenker at folk som ønsker barn – men som ikke finner den rette personen de vil leve livet sitt med, må finne andre løsninger. Da kan det å bli medforeldre være en vei å gå. Da kan man gi sin kjærlighet til barnet og legge til rette for å gi dette barnet et godt liv. Man gjør en avtale med en annen person om at man kun har ett felles prosjekt – nemlig å skape et godt liv for det mennesket man sammen er ansvarlige for.

Noen vil kanskje innvende at dette kan virke kaldt og nesten forretningsmessig. Men vi må ikke glemme at mange barn settes til verden uten at man har to foreldre som bryr seg og viser kjærlighet. Mange barn blir tatt hånd om av barnevernet av ulike grunner. Over hele verden finnes det tusenvis av barn på barnehjem, og atter andre vokser opp i skyggen av voldtekt og rusmisbruk. Man nekter likevel ikke disse menneskene å få barn. Hvorfor skulle man da nekte andre å få barn – når deres fremste siktemål er å være gode foreldre i samarbeid?

I denne teksten har jeg pekt på at jeg synes man bør være åpne for medforeldre som ønsker barn sammen, til tross for at disse ikke inngår avtalen med et romantisk forhold som utgangspunkt. Hvem vet? Kan kanskje romansen oppstå etter hvert med et slikt realistisk og jordnært utgangspunkt? Fremtiden vil vise om prosjektet med medforeldre er levedyktig, og jeg ønsker medforeldre lykke til med utforskingen av denne leveformen.

Bør hurtigmat og suppeposer forbys?

Dagens moderne mennesker er ulike på så mange måter. Vi lever i et mangeartetpluralistisk samfunn. Men vi mennesker har også mange fellestrekk. De fleste av oss kjenner for eksempel ofte på at vi mangler tid. Vi opplever hastverk nesten hver dag, eller i hvert fall flere ganger per uke. I tillegg har vi dette til felles: Vi blir sultne, og vi trenger å spise regelmessig. Hvordan kombinerer så vi moderne mennesker vår travelhet med matlaging? Er vi i stand til å tilberede sunn og god mat til oss selv og våre nære i den grad vi bør? Eller tyr vi i for stor grad til hurtigmat med mye fett, sukker, olje og salt? Bør gatekjøkkenmat og posesuppe rett og slett forbys for å unngå at vår matkultur ødelegges og går i oppløsning? Min mening i denne saken er at hurtigmat ikke bør forbys, og jeg vil legge fram noen punkter og redegjøre for min mening i det følgende.

I vårt samfunn kan vi møte helseskadelige produkter og oppleve risiko for negativ påvirkning på nesten hvert gatehjørne. Vi kan havne på skråplanet, eller bli avhengige av alkohol og andre rusmidler. Vi kan bli halvkriminelle, dovne, grådigeselviske, innbilske og arrogante – og vi kan bli avhengige av spill og veddemål.  I tillegg kan vi for eksempel bli usosiale nerder og ensporede duster som bare vil tilbringe livet sitt på sosiale medier. Vi kan også falle for fristelsen og spise for mye hurtigmat og annen usunn mat. Svært mye i samfunnet vårt er uten tvil skadelig. Er veien å gå å forby alt som er skadelig, eller er det andre grep som må til? I mine øyne vil det ikke bøte på skaden å forby det som skader oss. Slik jeg ser det, må det en holdningsendring til. Slike endringer kan finne sted gjennom at vi mennesker klarer å være åpne og fleksible – og gjennom at vi blir gitt den riktige informasjonen. Staten bør være ansvarlige for slike holdningskampanjer, og vi enkeltindivider bør være velvillige, åpne og klar for å ta imot informasjonen.

I tillegg til at staten gjennom kampanjer kan bidra til at vi tar bedre valg for oss selv og vår helse, kan vi også hjelpe hverandre. Vi bør lære våre barn å lage mat fra bunnen av framfor å servere dem chips og hamburger som «belønning» og «noe ekstra godt». Vi voksne bør finne den riktige balansen mellom når det passer å ta seg en hamburger – og når man faktisk må orke å lage sunn og god mat med nok grønnsaker og ferske råvarer. Vi må rett og slett gidde å lage mat, og vi må sette dette høyere opp på prioriteringslisten. Om vi ikke gjør det, vil livsstilssykdommene florere – og nye sykdommer kan sannsynligvis også dukke opp. Vi må ta vår helse på alvor, og vi må vite hvordan vi gjør dette.

Utover dette er det viktig å huske på at det gamle ordtaket «alt med måte» fungerer godt i de fleste sammenhenger. Om man skeier ut en gang iblant, vil det ikke påvirke helsen i særlig grad. Om hurtigmat er unntaket og ikke regelen, vil de fleste klare seg godt. Man kommer langt med sunt bondevett – og den gylne middelveien er fortsatt å foretrekke.

 I denne teksten har vi sett at det ikke nytter å forby alt som kan være skadelig. Det handler om at man må ha en sunn innstilling til det som er forbundet med risiko. Med en god porsjon fornuft og med et lyst hode, kan man unngå at man utvikler livsstilssykdommer grunnet usunt kosthold. Spør magen din hva den vil ha – og lytt godt til det svaret du får!

Vokabular

mangeartet

pluralistisk

oppleve (v3) hastverk

være i stand til

tilberede

ty (v) til:

gå i oppløsning:

havne (v1) på skråplanet:

grådig (adj.):

selvisk (adj.):

innbilsk (adj.).

veddemål (n):

nerd (m):

ensporet (adj.):

dust (m):

måtte til:

bøte på skaden:

velvillig (adj.):

florere (v2):

utover dette:

alt med måte:

skeie (v1) ut:

sunt bondevett (n):

den gylne middelveien:

ha en sunn innstilling (m/f):

en god porsjon fornuft:

et lyst hode:

Er nordmenn for reserverte?

Vi lever i en mangfoldig og mangefasettert verden. Norge er ikke et stort land sett på verdensbasis, men likevel kan vi si at vi har «et stort stykke av verden» i dette lille, kalde landet vårt mot nord. Mor Norge huser over 220 ulike nasjonaliteter, og for mange har det så å si blitt «typisk norsk» å være flerkulturell. Til tross for at vi tar imot så mange ulike folkeslag og gir plass til nye landsmenn fra alle verdens hjørner, er det mange som vil påstå at nordmenn er reserverte. Er det riktig at nordmenn er sky og innesluttet? Er de åpne og imøtekommende – eller er det faktisk et snev av sannhet i påstanden om at nordmenn ikke så lett slipper mennesker innpå seg? Min mening om dette spørsmålet er at nordmenn er en smule reserverte. Jeg mener at vi har en vei å gå når det gjelder det å være åpen og fleksibel i møtet med andre mennesker vi ikke kjenner. I denne teksten vil jeg gjøre rede for noen av tankene mine i tilknytning til dette.

Da innvandringen skjøt fart på 1970-tallet var vi som spedbarn å regne. Folk flest kjente ikke til så mange andre tanke- og levemåter enn vår egen Ola Nordmann-mentalitet – om det ikke var slik at man var veldig bereist. Mange vil mene at vi møtte de nye nasjonalitetene med en blanding av nysgjerrighet og skepsis, iblandet en sterk trang og lyst til å hjelpe og gjøre noe godt. Etter hvert endret nok bildet seg en del. Innvandringsspørsmål ble overlatt til staten og til ulike programmer. Alt ble satt i system. Innvandringen var et faktum. Men framfor å møte folk med nysgjerrighet, ble det i mine øyne mer vanlig å møte nye landsmenn med krav. Kravet gjaldt først og fremst dette: Alle måtte integrere seg. Hva ville skje om man ikke integrerte seg? Dette var nok et svar mange ikke turte stille. Det var – og er – politisk korrekt å «integrere seg».

Slik jeg ser det, ble en uforholdsmessig stor del av ansvaret lagt på innvandrernes skuldre. Integrasjon var nødvendig og påkrevd. Men mitt spørsmål er: Hvordan kan man virkelig integrere seg om dørene inn til den kulturen man vil inn i, ikke står helt åpne? Hvordan kan man bli ordentlig kjent med norsk kultur om man ikke har blitt invitert med inn i et norsk hjem? Hvordan kan man vite hvordan den norske julen er og tradisjonene knyttet til påske, sankt hans og 17. mai – om man ikke får se dette fra innsiden? Skal man forvente at man leser dette i en bok? Skal boken leses på norsk eller engelsk? I hvor stor grad har nordmenn gjort den jobben man bør forvente av et vertskap? Etter mitt syn har staten fått for mye av ansvaret for integrasjonen, og nordmenn har tatt for lite ansvar selv for å åpne sin dør inn til sitt hjem og sitt hjerte. Det er mulig at mange nordmenn vil være uenige med meg nå. Men vi lever heldigvis i et fritt land, der alle har lov til å si sin mening.

Som norskfødt selv kan jeg si at jeg er stolt av mitt folk på mange måter. Jeg vet størstedelen av nordmennene er snille, gode og trygge mennesker. De har store hjerter og de er til å stole på. Når man først har fått en god, norsk venn, er denne vennen til å stole på i tykt og tynt. Like fullt slutter jeg aldri å undre meg over dette: Hvorfor er det såpass få ikke etnisk norske som sier at de ikke har en skikkelig god, norsk venn?

I denne teksten har jeg gitt uttrykk for at jeg mener nordmenn bør åpne seg litt mer. De er litt for reserverte. Jeg mener av hjertet at nordmenn er gode og rause, og mitt store håp er at mitt folk for framtiden vil bli enda flinkere til å åpne seg opp og vise dette for verden. Slik vi vil bli tatt imot på reise rundt omkring, bør vi også ta imot de som kommer nye til oss. Verken mer – eller mindre. Lykke til – til mitt kjære folk her i det kalde nord …

Vokabularliste til «Er nordmenn for reserverte»?

mangefasettert (adj.): nyansert

huse (v1):  

så å si: nesten; praktisk talt

sky (adj.): som er vanskelig å komme inn på; som prøver å unngå andre mennesker

innesluttet (adj.): tilbakeholden; utilnærmelig

et snev av: anelse; svak antydning; noe

slippe innpå seg: åpne seg; la andre få komme nær en

en smule: liten mengde; bitte litt

vi har en vei å gå: vi er ikke i mål ennå (med det vi vil oppnå)

skyte (ureg.) fart: begynne å skje/gå fort

vi var som spedbarn å regne: man kunne anse oss for å være uerfarne og uvitende

 bereist (adj.): som har reist mange steder

uforholdsmessig (adj.): som ikke står i rimelig/passende forhold til noe annet

legge ansvaret på noens skuldre: plassere ansvar på andre mennesker (istedenfor å ta ansvaret selv)

påkrevd (adj.): nødvendig

vertskap (n): et vertskap tar imot gjester og besøkende og passer på dem

såpass (adj.): såpass – her kan du lese mer om ordet såpasshttps://norskfordeg.no/om-ordet-sapass/

Bør vi redusere julegaveinnkjøpene – og gi mer til de som lider?

Julen kommer hvert år – det er like sikkert som banken. Denne høytiden bringer med seg mange tradisjoner og gjøremål, og vi fryder oss over å ha same procedure as last year – slik vi ser det i «Hovmesteren og grevinnen» hvert år på NRK. Vi nyter forutsigbarheten og at vi gjentar det vi har gjort i alle år. Vi vil oppleve «det samme en gang til». Julen er for de fleste en tid der man fokuserer på sine nærmeste og sin familie – og vi vil være ekstra rause, gavmilde og gode mot hverandre. For mange har det også blitt en del av julen å gi til mennesker man ikke kjenner. Man åpner lommeboka og hjertet sitt for dem som er trengende og som kanskje mangler både mat, gaver, penger, klær og et sted å være. Vi lever i en verden fylt av konflikter, krig, utfordringer, fattigdom, døende barn, bomber, fly og grusomme hendelser. Mange mennesker er påvirket av denne tunge situasjonen verden over – både direkte og indirekte. Får denne situasjonen følger for hvordan vi nå feirer og markerer julehøytiden, eller går alt etter same procedure? Hvordan skal vi feire julen i år, med en verden så preget av sorg, menneskelige tap og vonde hendelser? Bør vi endre på noe av mønsteret vårt? Bør vi redusere julegaveinnkjøpene og gi deler av disse pengene til veldedighet organisasjoner som jobber for gode formål? Personlig mener jeg det ville være fint å redusere julegavehandelen og se på om vi kan bruke de pengene på en annen måte.

I julen tenker vi alltid litt ekstra på at vi bør være snille og gode, og det er fint. Men jeg mener det er viktig at dette er en holdning vi må ha med oss hele året. Det bør være en måte å leve på, og ikke noe vi gjør kun en par uker i året. Mange av oss føler kanskje at man i utgangspunktet ikke har råd til dyre gaver og masse julemat. Derfor kan det være vanskelig i seg selv å gi mye ekstra nå. Man har kanskje bare akkurat nok til «det lille ekstra» til sin familie. Jeg tenker at det ikke bør være de som har lite fra før, som skal være de største giverne. Dette bør heller de som virkelig har i overflod ta seg av i denne måneden. Det er jo viktig å føle at man har lov til å gi seg selv og sine nærmeste noe ekstra i denne mørketiden. Det jeg imidlertid mener vi bør unngå, er at vi fråtser og kjøper unødvendig kostbare gaver. En gave kan være noe man kan lage selv. Det kan være en kinobillett eller en invitasjon til en romantisk middag man selv tilbereder hjemme. Fantasien setter grenser, og gaver trenger ikke alltid å være dyre. Ofte liker mange best å motta de gavene der man kan merke at giveren virkelig har tenkt for å finne på noe, framfor at man bare har «betalt seg ut av det» og kjøpt et gavekort til 3000 kroner på et kjøpesenter. Man ønsker noe personlig og fint, og det trenger ikke å koste det hvite ut av øyet.

Om man velger å ha en avbalansert julehandel som ikke går ut over kredittkortene, kan man kanskje også få mulighet til å gi noe ekstra. I tillegg trenger ikke alle gaver å være penger. Det kan også være tid og omsorg. Man kan melde seg frivillig på de mange arrangementene som organiseres i julen, der man inviterer til felles selskap og hygge for dem som har lite. Om man bruker sin tid og er til stede for den som ikke har familie eller mulighet til å lage store middager, kan dette være en stor gave for noen. Tilstedeværelse og medmenneskelighet har ingen pris. Sånne gaver er uvurderlige, og de er i tillegg mer viktige enn noensinne i vårt travle og av og til nokså kalde samfunn.

I denne teksten har jeg gitt uttrykk for noen av mine meninger knyttet til julehandel og det å være medmenneskelig. Vi bør imidlertid være åpne og rause med andre mennesker ikke bare i julen, men også hele året. Det er bare med vår egen varme, vår egen tid og vår egen tilstedeværelse at vi kan gjøre samfunnet vårt bedre. La oss bruke julen som et redskap for å gjøre verden rundt oss til et litt bedre sted. Vi trenger hverandre som aldri før!

Vokabularliste til «Bør vi redusere julegaveinnkjøpene – og gi mer til de som lider?

det er like sikkert som banken: det er helt sikkert

gjøremål (n): arbeidsoppgave

fryde (v1) seg: glede seg over

hovmester (m): person som har ansvaret for servering på restaurant eller hotell

grevinne (m): kona til en greve; greve: person med en adelig tittel; en person som er adelig, er fra en høyere samfunnsklasse og personen har arvet mange økonomiske fordeler og privilegier

forutsigbarhet (m): når man på forhånd kan vite hva som vil skje, har man forutsigbarhet

raus (adj.): gavmild; som gir mye

veldedighet (m): man driver med veldedighet når man gjør gode ting for andre uten at man skal tjene penger på det

et godt formål: en god sak

ha i overflod (m): ha mer enn man trenger/mer enn nok

avbalansert (adj.): med balanse; likevektig

gå ut over: påvirke (på en negativ måte); være til ulempe for

medmenneskelighet (m): når man tenker på andre mennesker rundt seg, er empatisk og snill, viser man medmenneskelighet

uvurderlig (adj.): svært betydningsfull og viktig

redskap (n): verktøy; utstyr

Bør vi ønske kunstig intelligens velkommen?

Kunstig intelligens er informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet. Derfor framstår denne som tilsynelatende intelligent. Hva mener du om kunstig intelligens? Gjør rede for din mening og begrunn ditt syn.

I våre dager bombarderes vi nærmest med informasjon. Nyvinninger er dagligdags kost, og at det forekommer innovasjonen innen teknologien, er aldri en overraskelse. Det er regelen snarere enn unntaket. Det skjer hele tiden noe nytt. Siden menneskets morgen har vi alltid hatt utvikling, framvekst og endring. Men like fullt er rask endring og hurtig utvikling noe som særpreger vår tid. Slik har det vært i flere tiår nå, og utviklingen ser ikke ut til å bremse opp. Snarere tvert imot. Da jeg var skolejente, hadde jeg mine meningers mot. Jeg husker at jeg på mitt skolepennal skrev: «Ut med data!». Jeg var nemlig motstander av datamaskin og teknologi da jeg var 14 år. I dag må jeg le litt av min holdning. Men samtidig kan jeg ennå huske hvordan jeg tenkte. Jeg var redd. Jeg fryktet at vi skulle gå inn i et samfunn der mennesket ble overflødig og datamaskinene skulle overta. Denne frykten er det nok mange flere enn meg som har kjent på. Men like fullt har jeg blitt nettlærer på min hals, og jeg er en (litt for) ivrig bruker av sosiale medier. Hva skal man mene om kunstig intelligens? Hva er egentlig kunstig intelligens? Egentlig føler jeg meg ikke i stand til å svare godt på noen av spørsmålene … Dette er kanskje et resultat av den verden vi lever i: Vi har sjelden nok informasjon om det som skjer rundt oss, og det er for mye å ta stilling til. Men like fullt prøver jeg meg på å gjøre rede for en mening: Jeg mener at vi skal ønske kunstig intelligens velkommen.

Det er vanskelig å argumentere helhjertet for noe man ikke helt vet hva er. Enda vanskeligere er det når man kanskje føler at man ikke forstår rekkevidden av kunstig intelligens eller de ytterste konsekvensene av det. Like fullt mener jeg at kunstig intelligens er et spennende tema, og jeg tror denne teknologien kan være til nytte for mennesket. Frykten for innovasjonenes fulle «overtakelse» ligger likevel som et spøkelse i bakgrunnen. Man kan lett føle at man er plassert på en karusell der det ikke finnes noen stoppknapp. Når man først sitter på karusellen, vil det bare gå raskere og raskere. Avstigning er umulig, og den eneste utveien er: kollisjon … Slike tanker kan komme. Men vi sitter nå engang på denne karusellen, og nå gjelder det å spille kortene godt. Vi må legge det til rette slik at dette blir bra for menneskene. Mennesket må stå i fokus – til tross for at dette handler om maskiner. Klarer vi å bevare det menneskelige aspektet i dette teknologiske risikospillet? Vi må håpe og tro at fokus på mennesket er utfallet.    

Teknologiske virkemidler har alltid være skremmende – spesielt i starten av deres funksjon. Hvordan var det å se lys i en lyspære for første gang? Skapte det utelukkende jubel, eller var det også noen som ble redde? Hvordan var det for mennesket å fly for første gang? Hva føler vi i dag når vi får vite at vi sitter på et tog uten et menneske som fører? Kjenner vi kaldsvetten sile nedover ryggen når vi tenker på hvor lett det kanskje kan være å trykke på en liten knapp for å sende ut en mengde våpen samtidig? Samtidig kan vi snu på flisa. Hvordan ville vi like å være uten røntgenbilder? Hvordan skulle vi klare oss uten digitale hjelpemidler i en operasjon? Hvordan ville det være å ikke ha hjelp av kunstig intelligens når været skal meldes? Ønsker vi å miste fortrinnene den kunstige intelligensen gir oss? Er vi rede til å gi slipp på det vi liker? Eller er vi kun i stand til å vise frykt for det vi ikke liker?

I denne teksten har jeg gitt uttrykk for at det finnes langt flere spørsmål enn svar fra min side. Jeg har forsøkt å tenke positivt om kunstig intelligens, men det er mulig at frykten setter denne holdningen i skyggen. Jeg vet ikke. Hva annet kan vi si enn at den som lever, får se …?

Vokabular til «Bør vi ønske kunstig intelligens velkommen»?

bombardere (v2): her: utsette for verbalt «angrep»; komme med mange ord og mye informasjon samtidig

nyvinning (m/f): noe nytt som er laget eller oppdaget

dagligdags kost: vanlig (kost betyr egentlig mat)

forekomme (ureg.): skje; hende

det er regelen snarere enn unntaket: dette uttrykket brukes når man skulle tro at noe var uvanlig, men det uvanlige blir det vanlige

menneskets morgen: fra den tiden da verden oppstod og mennesket begynte å eksistere

særprege (v1): kjennetegne; være typisk for

snarere (adv.): heller (i komparativ og superlativ form)

ha sine meningers mot: ikke være redd for å vise hva man mener

pennal (n): liten «veske» til å blyanter og penner i

overflødig (adj.): her: unyttig; som det ikke er bruk for

være noe på sin hals: være veldig engasjert i noe; være brennende opptatt av noe

 ta stilling til: finne ut hva man mener om en sak

helhjertet (adj.): fullt og helt

ikke forstå rekkevidden av: ikke forstå konsekvensene og resultatet av

ytterste konsekvens (m): vi har den ytterste konsekvensen når man får det endelige resultatet av en lang rekke konsekvenser

ligge som et spøkelse i bakgrunnen: ligge som noe som truer bakenfor det vi kan se

karusell (m): når man er på tivoli, kan man sette seg i en karusell som går rundt og rundt – men her er karusell et bilde på livet som går rundt og rundt …

engang (adv.): i realiteten

Eksempler: Når denne vanskelige situasjonen engang har skjedd, må vi bare gjøre det beste ut av det

spille kortene godt: være smart; bruke de sjansene man har

utfall (n): resultat

sile (v2): renne i en tett strøm

snu på flisa: prøve en helt ny framgangsmåte

fortrinn (n): fordel

være rede til: være klar til

gi slipp på noe: gi fra seg (selv om man kanskje ikke har lyst)

sette noe i skyggen: overgå; dominere

Eksempel: Jeg føler jeg blir satt i skyggen av min storesøster. Hun er flinkere enn meg til alt.

Behovet for mathjelp er større enn noensinne. Matsentralene rundt om landet har så langt i år delt ut over 1000 tonn mat. Mer enn 115 000 mennesker i Norge trenger nå mathjelp hver uke. Bør mathjelp nå bli en egen post på statsbudsjettet, eller er det de frivillige organisasjonene som skal ta seg av denne triste situasjonen? Si din mening i denne saken og gi argumenter for ditt syn!

Bør mathjelp i Norge bli en egen post på statsbudsjettet?

I tiden før den andre verdenskrigen i Norge, var Norge et lutfattig, nødlidende land. Etter den andre verdenskrigen begynte landet imidlertid sakte, men sikkert å bygge seg opp igjen. Einar Gerhardsen – landsfaderen – styrte landet i til sammen 17 år fra 1945 og framover. I hans tid utviklet vi oss i retning av å ha en langt større velferd enn det vi noensinne hadde opplevd før. Norge ble til velferdsstaten etter krigen. På slutten av 1960-tallet fant vi oljen, og da gikk Norge som ved et trylleslag over til å bli et rikt land. Den fattigdommen vi hadde levd i gjennom flere århundrer, gikk raskt i glemmeboka. Nordmenn begynte nå å identifisere seg med velstand, rikdom, komfort og gode vilkår. Når vi nå i våre dager får høre at folk i hopetall trenger mathjelp hver uke, og at det er barn som mangler varme klær og sko, blir mange av oss rystet. Når vi får vite at matsentralene i Norge har delt ut 1000 tonn mat i år, begynner noen av oss å klø seg i hodet. Hva er det som skjer i velferdslandet vårt? Er systemet vårt i ferd med å rakne og gå opp i limingen? Ligger det en stor, uoppdaget svikt et sted? Er det noe som har gått oss hus forbi? Er det tid for å stikke fingeren i jorda? Må vi innse at vi har skutt fra hofta i lang tid, og at vi nå må finne bedre veier? Er det tid for å sette mathjelp som en egen post på statsbudsjettet? I denne lille teksten vil jeg argumentere for at jeg mener det er tid for å tenke nytt. Man bør ta fattigdommen på alvor og sette mathjelp som en egen utgift som går over statsbudsjettet.

I 1937 skrev vår kjente forfatter Arnulf Øverland et dikt som har overlevd tidens tann. Han sa: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Disse ordene rommer mye. Vi trenger å bli minnet på den sannheten Øverland kom med her. Kanskje har vi selv nok mat, drikke og klær til jul. Dette må likevel ikke hindre oss i å åpne øynene for at det er mange andre som ikke har det vi kanskje har. Uretten og ubalansen rammer faktisk mange i dette lille landet vårt – og det til tross for at Norge fortsatt er et svært rikt land. Tiden er moden for at vi gjør noe med denne ubalansen. Noe må ha sviktet fullstendig i systemet når det er mulig at mange må stå i kø i 2023 for å få mat på bordet i et land som har så mange ressurser som Norge tross alt har. Noe må endres!

Jeg mener at denne ubalansen i folks levestandard og vilkår må rettes opp via det politiske systemet. Statsbudsjettet bør derfor inkludere en post der det garanteres at alle får mat. Ingen skal gå sultne i dette landet. Det å spise seg mett hver dag, burde være noe som er selvsagt for alle. Man trenger naturligvis ikke å mette folk på laks og biff hver dag, men det er en menneskerett å ha nok næring og mat.

Julen er en gyllen anledning for folk til å tenke gjennom denne situasjonen. De frivillige ber de som har noe til overs om å være tidlig ute med å gi. Slik kan man øke sjansene for at man kan rekke å gi mat og julegaver til dem som ikke har råd til å skaffe seg dette selv. La dette bli en jul som er en jul for ALLE – ikke bare for de som lever i overflod og luksus. Nestekjærlighet og omsorg for våre medmennesker er viktig i julen – og selvfølgelig også hele året. La dette ansvaret hvile på politikernes skuldre, i tillegg til at man selv gir en ekstra innsats gjennom de frivillige organisasjonene. I Norge skal ingen gå sultne omkring – uansett!

I denne teksten har jeg gitt uttrykk for min mening angående matmangel og fattigdom i Norge. Den norske staten bør ta ansvar for denne skjeve og urettferdige balansen vi har i landet vårt nå. Matmangelproblemet bør løses via at det opprettes en ny post på statsbudsjettet. La oss ønske våre politikere en riktig god og mettende jul – FOR ALLE!

Vokabular til «Bør mathjelp bli en egen post på statsbudsjettet?»

lutfattig (adj.): svært fattig; lut er et adverb som blir brukt forsterkende (for eksempel: Jeg er lut lei)

nødlidende (adj.): som lider nød; som mangler det meste/nesten alt

velferd (m): trygg situasjon med mange goder og privilegier

som ved et trylleslag: plutselig

gå i glemmeboka: glemme

i hopetall: i massevis; kjempemange

rystet (adj.): forferdet; skremt

rakne (v1): gå fra hverandre; oppløse

gå opp i limingen: falle fra hverandre; bli ødelagt

gå noen hus forbi: ikke bli lagt merke til

stikke fingeren i jorda: finne ut hvordan situasjonen faktisk er

skyte fra hofta: snakke uten å tenke seg om

post (m): her: del av et regnskap

gå over statsbudsjettet: betales via statens penger

overleve (v3) tidens tann: tidens tann = tidens langsomme ødeleggelse (som man ikke kan forhindre); her: overleve tidens tann: klare å unngå ødeleggelsen

gyllen anledning (m/f): god mulighet

ha noe til overs: ha litt penger igjen (når egne utgifter er betalt)

overflod (m): mer enn nok; for mye av det meste

nestekjærlighet (m/f): kjærlighet for våre medmennesker (medmennesker er både folk vi kjenner og ikke kjenner)

opprette (v1): lage; danne; etablere

Skriv en e-post eller en klage

Se en e-post med en klage på bussrutene.

Skriv en klage til veivesenet angående manglende snøbrøyting

Vegvesenet i kommunen der du bor har ansvar for å brøyte veien inn til huset ditt for snø. Nå har det kommet en meter snø i løpet av natten, og veien har ikke blitt brøytet. Skriv en klage til vegvesenet angående dette. Forklar hvilke utfordringer dette skaper for deg, og skriv hva du mener vegvesenet bør gjøre med saken.

Til vegvesenet i Utsira kommune;

Da jeg og mannen min våknet i går morges, oppdaget vi at det lå en meter med nysnø like utenfor inngangsdøra vår til huset vårt. Vårt borettslag har en avtale der det står at det er kommunens ansvar å brøyte veien når det kommer snø. Jeg skriver denne meldingen for å gjøre dere oppmerksom på at det ikke kom noen brøytebil på noe tidspunkt i går. Vi tenkte at dere nok hadde mye å gjøre, så vi ventet hele dagen i går uten å ta kontakt med dere. Men nå har det gått mer enn én dag, og snøen ligger fortsatt like høy. I tillegg er det meldt mer snø i natt. Denne situasjonen skaper store utfordringer for min mann og meg selv – og hele vårt nabolag.

Både mannen min og jeg nærmer oss pensjonistalderen. Vi er fortsatt ved god helse, men vi klarer ikke å skuffe hele tunet alene. De andre naboene er stort sett eldre enn oss, og ingen er i stand til å få bort all denne snøen med skuffer og spader. I vårt borettslag har vi ikke snøfreser ettersom vi stoler på avtalen vi har med kommunen.

Flere av de eldre naboene har ikke klart å ta seg ut av husene sine. De har dermed ikke klart å holde legeavtaler og handle mat. Bilene våre må parkeres andre steder enn på våre private parkeringsplasser, og det koster mye å parkere andre steder. Kort sagt skaper denne situasjonen kaotiske tilstander, og vi forventer at dere kommer og fjerner snøen som ligger på tunet vårt straks.

Vi forventer at dere kommer og gjør jobben i løpet av dagen. Vi forstår naturligvis at dere har mye å gjøre når snøen kommer slik den har gjort nå. Men dette må et brøytefirma være forberedt på. Man må ha reserveberedskap man kan ta i bruk i situasjoner som dette. At snøen kommer til oss i store mengder her i Norge, burde ikke komme som en overraskelse på et firma som jobber med nettopp snø. Vi er lei av å smøre oss med tålmodighet, for vi trenger å kunne bevege oss fritt uten å kave og bale i snø straks vi går ut av døra.

Hilsen

Annemor og Rolf Slettebø

Vokabular til klage angående manglende brøyting

i går morges: om morgenen før i dag – i dag morges / i morges: om morgenen i dag

nysnø (m): snø som nettopp har falt

brøyte (v1): rydde vei med snøplog

være ved god helse: være sunn og frisk (eller: ha god helse)

skuffe (v1): rydde bort snø med skuffe (eller spade)

tun (n): åpen, flat plass mellom hus (og eventuelt mellom gårder)

Her ser du et tun mellom to gårder.

snøfreser (m): redskap til å kaste borte snø (og snøen kastes ut på sidene av snøfreseren)

ta seg ut av noe: komme seg ut av noe; gå ut av noe

beredskap (m): det å være klar til å møte vanskelige situasjoner

smøre (ureg.) seg med tålmodighet: være tålmodig

kave (v1, v3): bevege armer og bein veldig

bale (v1, v2): streve; anstrenge seg

Uregelrett bøyning: en meter en meter – meteren – meter – meterne
Hva er forskjellen på våkne og våke? å våkne – våkner – våknet – har våknet (v1) = bli våken å våke – våker – våkte – har våkt (v2) = ikke få sove, holde seg våken, passe på noen (uten å sove) Hun våkte natt etter natt. = Det var mange netter hun ikke fikk sove. Han våkte over sitt syke barn hele natten. = Han passet på sitt syke barn (uten å sove) hele natten.