Integrasjon

Det skjebnesvangre valget

(En fortelling på B1-B2-nivå)

Den dagen Shabana tok det skjebnesvangre valget, kjente hun noe helt spesielt. Kanskje hadde hun visst det, helt siden hun var liten, at hun kom til å ta et stort og annerledes valg. Shabana ville reise til et annet land – et land langt borte. Hun drømte om dette. Hun ville kjenne noe annerledes enn det hun alltid hadde hatt rundt seg. Hun ville se nye mennesker, ny natur, oppleve et nytt språk og få en helt ny tilværelse. Hun elsket hjemlandet. Selvfølgelig gjorde hun det! Her hadde hun alt hun elsket og kjente: familie, venner, familiens hjem, minner, lukter, lyder og drømmer. Alt som hun identifiserte seg med, var her hjemme. Foreldrene, søsknene, naboene, lærerne, medelevene og medstudentene … Hun elsket alt. Men hun visste også at framtiden ville bli tøff. Hun visste at lønningene var lave og prisene høye. Mulighetene for å finne nye veier, var ikke så mange. Hun kjente at hun lengtet etter noe. Noe større. Hun visste egentlig ikke hva det var – men det var noe annet enn dette. Da hun en dag tok valget om å forlate hjemlandet, var det som om hjertet ville sprenges av glede, forventning og spenning. Hun skulle spare penger – og dra – og slik ville hun prøve lykken. Ja, det var et skjebnesvangert valg. Men kanskje var det også bestemt av Gud at det skulle være sånn. Helt siden hun var liten hadde Shabana følt at hennes vei skulle bli en annen vei enn foreldrenes vei.

En mors tårer …

Morens gråt lenge da hun fortalte at hun hadde tatt bestemmelsen om å dra til et annet land. Hun skulle dra helt mot nord, til dit det var kaldt nesten hele året. Til landet der sola lyste døgnet rundt i tre måneder i året og der folk var rike. Verdens rikeste land var det. Norge. Langt mot nord. Hun visste nesten ingenting om landet, men det var dit hun ville. Da hun hadde kjøpt flybillettene og datoen for reisen var bestemt, begynte hun å telle dagene. Et nytt liv skulle starte. Hun lukket øynene og sukket. Det ville bli fint. Det måtte bli fint. En ny start. Nye venner. Nytt språk. Ny jobb. Et helt nytt og spennende liv. Norge! Nå skulle hun bruke utdannelsen hun hadde jobbet så hardt for å få, og i det nye landet ville hennes kvalifikasjoner bli verdsatt på en annen måte. Ja, dette var den riktige bestemmelsen. Moren gråt og faren sukket. Søsknene stirret på henne med åpen munn, og onklene og tantene ristet på hodet. «Du kan ikke bare dra fra din mor. Se på henne. Hun trenger deg.» Det stakk i hjertet hennes da hun hørte det. Men hun sa: «Mor skal få hjelp, penger og nydelige kjoler. Vent og se. Etterpå vil dere si helt andre ting til meg. Jeg drar. Dette er min store sjanse i livet.»

På Gardermoen

Datoen for reisen var 23. mars. Hun hadde lest at mars var en vårmåned i Norge. I hennes land var det varmt hele året. Hun tenkte at det i Norge kanskje ikke var så varmt som i hjemlandet, men når det er vår, må det jo være litt varmt uansett. Slik tenkte hun for seg selv. Hun reiste med kjole, sandaler og en litt tykk strikkejakke. Det skulle gå bra. Da dørene åpnet seg i flyet, kunne hun ikke vente med å komme seg ut. Men da hun kom til døråpningen, fikk hun seg en stor overraskelse. Det var snø! Snøen blåste hit og dit og i alle retninger. Snøen traff henne i ansiktet og vinden røsket i klærne hennes. Den lille strikkejakken hadde null effekt. Hun følte det som om hun stod uten klær i vinden. Kulden gikk gjennom marg og bein, og hun følte seg helt i sjokk. Hva i alle dager var dette? Var dette vår? Hadde hun kommet til feil land? Hun gikk skjelvende ned alle trappene i flyet og skyndte seg inn i den ventende bussen. Hun innså med skrekk og gru at hun ikke hadde noen klær i det hele tatt i koffertene som kunne passe til dette været.

Flyplassen var glitrende og fin. Lysene var gule og koselige, og fargene var varme. Folk gikk ganske rolig omkring. De snakket lavt, og ingen dyttet eller skrek. Køen beveget seg helt rolig og alle respekterte køsystemet. Ingen klaget. Alle bare stod og ventet stille på sin tur, og alt gikk raskt. Snart stod hun ved togstasjonen med de to koffertene sine ved siden av seg. Hun hadde forhåndsbestilt noen netter på det aller billigste overnattingsstedet hun kunne finne. Det het Anker og lå midt i byen, like ved en elv som het Akerselva. Det hadde hun sett på kartet. Hun visste også at hun måtte gå av på en stasjon som hadde et langt og veldig vanskelig navn: Jernbanetorget. Det var helt umulig å lese det ordet …

På GPS-en ser hun at det ikke er så langt å gå opp til Anker. Hun strever av gårde med de to tunge koffertene. Det er iskaldt. Hendene er røde og frosne, og hun har aldri i sitt liv kjent en slik kulde. Er dette virkelig våren i Norge? Hun forstår ingenting. Snøen stikker som nåler mot huden, og skoene er allerede kliss våte. Hvordan skal dette gå? Hun kommer til å bli syk i denne kulden. Det er noen folk rundt henne, men ikke så mange som hjemme. De fleste ser ned mot bakken. Trafikken er helt annerledes her. Ingen tuter med hornet. Alle kjører rolig i rekke og rad. De venter på grønt lys og stopper for fotgjengerne. Hun blir helt forvirret. Hjemme gjelder det å passe seg for bilene overalt, og ingen stopper for deg når du skal krysse gaten … I forbifarten har hun hørt noen snakke. Norsk må være verdens vanskeligste språk. Mer komplisert enn kinesisk, gresk og russisk til sammen … Hvordan i alle dager kan hun klare å nå noen av drømmene sine her?

Etter hvert

Da hun satt i den behagelige, varme skyggen i hjemlandet, under et tre med en kopp te i hendene og venner og naboer rundt seg, hadde hun aldri tenkt at Norge kunne være slik. Alt virker vanskelig. Hun må streve og kjempe for den minste ting. Hvor skal hun bo? Hvordan kan hun skaffe seg en jobb? Hvordan skal hun lære språket? Hvordan kan hun bli kjent med noen? Hvor skal hun gå for å søke jobb? Hun vet absolutt ingenting. Ingenting!

Etter hvert forstår hun at farmasøyter må oppnå B2-nivå innen to år for å kunne få linsens. To år. Hvor skal hun liksom skaffe penger til å gå på norskkurs? De kursene hun har sett, koster veldig mye. Alt koster mye, mye mer enn hun hadde tenkt. Er det slik det er i verdens rikeste land? Er det dette folk drømmer om?

Hver dag må hun spise brød, ris, poteter og løk. Noe annet har hun ikke råd til. Hun drikker bare te og vann.  Kjøtt, fisk, juice og frukt har hun ikke penger til. Det rumler av og til i magen. Hun vil spise morens deilige matretter, men det er helt umulig å betale for mat på en indisk restaurant her.

En dag klarer hun faktisk å leie seg en liten bolig. Plutselig oppdager hun at det finnes gratis språkkafeer. Hun går på alle språkkafeene hun kan finne. Hun forstår ingenting, og hun klarer ikke å si noen ord selv. Likevel begynner hun å lære noen få ord: pose, takk, hei, ha det, fisk, trikk, buss, hilse, snø, spise, melk. Det kommer noen nye ord i hodet hennes hver dag. Men det er likevel umulig å lage en setning!  

En liten jobb …

Utrolig nok klarer hun en dag å få seg en deltidsjobb. Hun hadde sett for seg å jobbe på et flott apotek som farmasøyt og en mulighet til å tjene gode penger. Istedenfor må hun jobbe på et gatekjøkken og servere hamburger og chips fra morgen til kveld. Hun snakker engelsk med de fleste, men det er ikke mye tid til å snakke. Jobben er slitsom, og de må jobbe uten noe særlig pause. Slik går dagene. Hun jobber og strever om dagen. Så kommer hun hjem til den lille hybelen. Hun lager seg litt mat – og sovner helt utslitt på den litt for harde sovesofaen. Hun savner den myke sengen hjemme. Hun savner alt det hun trodde hun aldri ville savne. Hun savner til og med det hun hatet den gangen: den slitsomme trafikken, de skrikende selgerne, de gale hundene i gatene og de masete kattene … Her er det så annerledes. Her er det så stille. Her er det så kaldt …

Integrasjon

Hun hører om integrasjon. Hva er integrasjon? Hva må hun gjøre? Gå med andre klær? Snakke fint på norsk? Ha norske venner? Glemme sin kultur? Eller hva handler det om? Hvordan kan hun klare noe av dette om hun ikke kjenner noen fra Norge? Er integrasjon en tung jobb – eller er det noe som skjer automatisk. Forventer folk at hun skal integrere seg? Hva består det egentlig i?

Det norske språket kommer …

En dag finner hun helt plutselig et veldig rimelig norskkurs. Kurs og språkkafé er ikke det samme. Hun trenger en forklaring på språket. Det er viktig å bli korrigert og å lære grammatikk. Hun er så glad for å kunne gå på kurs! Nå kan hun kjenne at hun lærer. De andre deltakerne på kurset har heller ikke vært lenge i Norge. Når hun snakker med dem, forstår hun at mange føler det på samme måte som henne. Lettelsen er så stor. Det er flere som synes at livet i Norge, er vanskelig. Men de sier også at etter hvert går det mye bedre. Er det kanskje mulig likevel å lære dette språket? Er det kanskje mulig likevel å finne et nytt og godt liv her?

Integrasjon

Nå kan hun snakke litt, og forstå enda mer. Hun skjønner at folk snakker mye om integrasjon. Alle sier at integrasjon er så viktig og at alle som kommer nye til landet, må integrere seg. Hun tenker mye på dette. Men hva er det egentlig? Hun forstår at det handler om å respektere et lands kultur, tenkemåte og tradisjoner. Selv føler hun at hun absolutt respekterer Norge. Det er ikke vanskelig å respektere Norge. Men hun leser også at integrasjon handler om å bli inkludert. Da spør hun seg selv: Hvem har inkludert meg? Når ble jeg inkludert? Hun har ikke vært hjemme hos noen norske mennesker. Hun har ingen norske venner. Hun har nesten ingen norske kollegaer. Det eneste hun gjør, er å si hei og å snakke litt om været når det er fin sol eller mye regn. Er det integrasjon å snakke litt om været? Hm … Hun vet ikke helt. Hun fortsetter å tenke på dette. Hvordan blir hun integrert? Hva må hun gjøre? Når er hun integrert? Hvem kan hjelpe henne med dette om hun ikke har venner i Norge? Nå har hun et sted å bo, en jobb, et norskkurs og et par venninner – en fra Pakistan og en fra India. Men er hun integrert nå? Hun trenger hjelp til å forstå dette …

Spørsmål til dere. Snakk sammen!

1. Fortell om Shabanas prosess og vei – helt fra hun var i hjemlandet og fram til slik hun har det nå.
2. Har du reist fra hjemlandet ditt for å bo i Norge? Hvordan er din integrasjonshistorie? Hvordan har det vært for deg?
3. Kan dere hjelpe Shabana? Hva betyr egentlig integrasjon?
4. Når blir man integrert?
5. Hvordan vet man at man er integrert?
6. Er det lett eller vanskelig å bli integrert?
7. Hva må den som kommer til Norge gjøre for å bli integrert?
8. Kan man bli integrert om man er hjemme hele tiden? Må man gå ut for å bli integrert?
9. Hva kan og bør nordmenn gjøre for å integrere andre?
10. Gjør nordmenn nok i denne prosessen?
11. Har du norske venner? Hvis svaret er «nei»: Hvorfor tror du at du ikke har norske venner? Hvis svaret er «ja»: Hvordan hjelper dette deg for å bli integrert? Hva har du lært av dem?
12. Hvordan vil livet til Shabana være om et år? Hvordan vil det være om ti år? Hva tror du?
13. Hvordan er ditt liv om ti år? Hva tror du?