Hva er samtykkekompetanse?

Pasientens selvbestemmelse er grunnleggende for all helsehjelp som blir gitt. Et gyldig samtykke fra en pasient er basert på at pasienten får god informasjon og at pasienten er samtykkekompetent. Dersom pasienten ikke er i stand til å ta en beslutning omkring sin egen situasjon, blir de profesjonelle hjelperne og de pårørende satt inn i en annen rolle. Men spørsmålet som reiser seg er når vi skal sette pasientens vilje til side. For å besvare denne typen spørsmål og kunne gi helsehjelp på en måte som er i samsvar med pasientens interesser, kommer vi ikke utenom begrepene «beslutningskompetanse» og «samtykkekompetanse». Disse begrepene har vært sentrale i helselovgivningen siden de nye helselovene kom i 2001. Siden den gangen har «samtykkekompetanse» blitt stadig viktigere. Her kommer også kapittel 4A i pasientrettighetsloven inn – hvor mangel på samtykkekompetanse er et hovedkriterium for å kunne utøve tvang i somatikken.  

I behandlingen av psykisk syke har likeledes samtykkekompetanse fått en mer sentral rolle. Det er en imidlertid en utbredt oppfatning at helsepersonell i Norge strever med hvordan beslutningskompetansen skal vurderes. For å få hjelp i saker som dette, kan man ta i bruk verktøyet «Aid To Capacity Evaluation (ACE)». Studier tyder på at verktøyet ACE har god reliabilitet og validitet. Verktøyet er tilgjengelig på SME sine nettsider. 

I det følgende vil vi se på hva det innebærer å ha samtykkekompetanse – og hvilke rettigheter og plikter dette begrepet bærer med seg. En grunnleggende retningslinje innenfor det norske helsesystemet er at all helsehjelp som gis til pasienter, skal basere seg på at pasienten gir sitt samtykke til å motta denne hjelpen. Det er pasientens rett å takke ja eller nei til den hjelpen man kan få og har krav på. Nedfelt i begrepet samtykkekompetanse ligger det imidlertid også at pasienten må forstå og ha en evne til å vite hva han eller hun sier ja eller nei til. Det må derfor bli vurdert om pasienten har evnen til å forstå dette – og slik vurderer man om pasienten har samtykkekompetanse. Det er den som er ansvarlig for helsehjelpen som må vurdere dette. Helsepersonellet må altså informere pasienten om hans eller hennes helsetilstand – og innholdet i denne helsehjelpen som kan gis. I tillegg må man informere om konsekvensene av å takke nei til den hjelpen som tilbys. Når man informerer om dette, får man et såkalt «informert samtykke». For å få et informert samtykke, innebærer det at pasienten er samtykkekompetent. 

Når man som helsepersonell skal gi informasjon om helsetilstanden og innholdet i helsehjelpen, må formidlingsmåten tilpasses forutsetningene til den enkelte pasient. Her er det ulike faktorer som spiller inn, og vi vil framheve disse faktorene: alder, erfaringer, kognitiv funksjonsevne, kulturell bakgrunn og språklig bakgrunn. Om en pasient opplever å ikke ha tilstrekkelige kunnskaper i norsk, må man benytte tolk.  

Det er imidlertid ikke slik at man som helsepersonell må vurdere pasientens samtykkekompetanse ved enhver konsultasjon. Vurderingsbehovet aktualiseres når det oppstår tvil om hvorvidt pasienten forstår hva hjelpen innebærer – og om pasienten forstår konsekvensen av å takke ja eller nei til denne hjelpen. Pasienter med kognitiv svikt er i en gruppe der behovet for å vurdere samtykkekompetansen gjerne oppstår. Samtykkekompetansen kan også være såkalt situasjonell. Det betyr at en pasient kan ha samtykkekompetanse i én situasjon – men ikke i en annen. Det er vesentlig at man legger det til rette slik at den enkelte pasienten kan samtykke i så stor grad det lar seg gjøre. 

Når man som helsepersonell står overfor en pasient med demens, er det nødvendig å ta i bruk flere metoder for å gjøre informasjonen tilgjengelig for pasienten. Det er viktig å ha god tid når man skal gjennomføre samtalen. For en dement person er det viktig at man får presentert kun ett tema om gangen. Språket man bruker, må være enkelt – og begrepene bør ikke være abstrakte. Det er viktig med god øyenkontakt, og man bør ikke se på pasienten ovenfra og ned. Atmosfæren må være rolig og trygg, og man må legge spesielt vekt på hva pasienten mener når han eller hun virker avslappet og tilgjengelig for kommunikasjon.  

Det finnes en del misforståelser knyttet til hva samtykkekompetanse er. For eksempel tar noen det for gitt at man ikke kan ha samtykkekompetanse om man er dement. Det medfører ikke riktighet. Det er også en utbredt misforståelse at man automatisk tenker at pasienten har redusert samtykkekompetanse om han eller hun ikke følger legens råd. Man må med andre ord ikke foreta forhastede konklusjoner i vurderingen av samtykkekompetanse. En vurdering av samtykkekompetanse vil alltid inkludere bruk av skjønn – og i tillegg må man foreta etiske overveielser. Man må hele tiden legge vekt på pasientens evne til å uttrykke et valg – og pasientens evne til å forstå konsekvensene av det valget han eller hun tar. Når man vurderer det dithen at pasienten har manglende samtykkekompetanse, må dette begrunnes og dokumenteres i pasientjournalen.