Vokabularliste 

• på tide: på riktig tid – eller kanskje litt sent 
• være forbeholdt: være reservert 
• bøte (v2) på: gjøre godt for noe; kompensere 
• stå for tur: bli den / det neste 
• vinne (ureg.) fram med sine meninger: få aksept for sine meninger 
• stamme (v1) fra: ha sitt opphav 
• tre (v4) noe ned over hodet på noen: påtvinge noen noe; si at noen må gjøre noe / godta noe (som de ikke ønsker selv) 
• enes (enes – entes – har entes): bli enige om noe 
• fanesak (m): kampsak (den saken man skriver om på ei fane; fane = tøystykke der man skriver slagord og meninger når man går i protesttog) 
• befeste (v1): gjøre sterkere / gjøre mer solid 
• endt (adj.): fullført 
• formål (n): hensikt; plan 
• senke terskelen for: gjøre noe slik at noe kan føles mindre vanskelig enn før 
• tabu (n): opplevelse av at det er «forbudt» å snakke om enkelte ting eller gjøre enkelte ting 
• forebyggende (adj.): man driver med forebyggende arbeid når man jobber for å hindre at det skjer noe negativt 
• oppsøke helsehjelp (m/f): gå til konsultasjon hos lege eller helsestasjon 

Helsenorskord som er svartelistet 

I 2005 gikk ni organisasjoner sammen om å lage en svarteliste over ord de mente var diskriminerende. Mange år senere er flere av ikke-ordene fortsatt i bruk. Organisasjonene mener vi må skrote ordene som står på svartelisten – og at ordene må gå ut av vår språkbruk. 

Ett av ordene på svartelista fra 2005 er «dverg». Man bør si «kortvokst» istedenfor «dverg». Norsk interesseforening for kortvokste kjempet en hard kamp på 80-tallet mot bruken av ordet «dverg». I tidligere tider ble dverger gitt i gaver til kongelige. Før brukte man også dverger på sirkus. Man stilte dem fram som «underholdning», eller så brukte man dem som klovner og narrer. Ingen vil sammenlignes med en klovn. Man vil ikke føle at man har en kropp folk kan le av, og at andre synes man beveger seg morsomt og rart. Organisasjonen til de kortvokste henvendte seg også til legene og bad dem slutte å bruke ordet «dverg». Legene holdt imidlertid en stund fast på å bruke ordet «dvergvekst». Det var det ordet som stod i lærebøkene og journalene deres. Etter hvert endret imidlertid legene mening. Man forstod at «dverg» var forbundet med mange fordommer og stereotypier – og at det var et sårende ord. Men i de siste årene har utviklingen kanskje gått i feil retning igjen – blant annet på grunn av spillet Game of Thrones. I spillet er det ok å si det dwarf. Mange unge sluker disse seriene, og slik påvirkes folks bruk av ordet. Folk må imidlertid ta inn over seg hvor sårende det er for de kortvokste å høre det ladede ordet «dverg».  

Grunnen til at et ord ofte får en negativ valør, er at det blir misbrukt og brukt som et skjellsord i en negativ setting. Til slutt forbinder folk flest ordet med noe negativt. Da bør ordet byttes ut. Folk assosierer for eksempel ordet «handikappet» med en som ikke kan. Man er begrenset. Man er ikke fullverdig og ikke er en ressurs for samfunnet. Funksjonshemning blir stort sett assosiert med sykdom, hjelpeløshet og behov for særtiltak, og funksjonshemmede tildeles en rolle som lidende ofre. Ord som «krøpling», «invalid», «vanfør» og «multihandicappet» gir assosiasjoner til noe negativt, ødelagt, ubrukelig og udugelig. Folk assosierer det med noe som ser avvikende ut, og som vekker frykt, avsky, medlidenhet eller forakt.  

Den vanligste benevnelsen på funksjonshemmede i dag er «bruker», uten noen tilføyelse om hva man eventuelt er brukere av. Når politikere og tjenesteapparat benytter brukerbegrepet slik, skapes det assosiasjoner til funksjonshemmede som passive mottagere av velferdsgoder. En «bruker» assosieres da ikke med en aktiv, ytende funksjonshemmet som enten jobber og bidrar til fellesskapet. Dermed opprettholdes oppfatningen om funksjonshemmede som «de andre» – og ikke «en av oss». Dette bidrar til en form for umenneskeliggjøring av denne gruppa. Det er nødvendig å få en sterkere bevissthet om ordenes makt og påvirkning i det norske samfunnet. Like fullt er det mange som hevder at en kan ikke fjerne diskriminering ved å forby ord. Det er nemlig holdningene til den som snakker, som må endres. Man peker videre på at det er måten ordet brukes på – og ikke ordet selv, som er krenkende. Vi må være respektfulle språkbrukere, og dette må vise seg både i ordvalg, holdning og måten man sier ordene på.