16 Om norsk uttale
Refleksjonsspørsmål
- Har du en dialekt når du snakker norsk?
- Ønsker du å imitere dialekten der hvor du tilfeldigvis bor i Norge?
- Finnes det en standarddialekt i Norge?
- Er «Oslo-dialekten» standard i Norge?
- Er det noen dialekter som er «dårlige»?
- Bør nordmenn snakke på en annen måte enn det de gjør?
De ni norske vokalene: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å
Ord med vokalen A: hav, han, tran, trapp
Vokalen a pleier ikke å være problematisk å uttale når den står alene – men den kan være vanskeligere når den inngår i diftongene ai og au.
Ord med vokalen I: smile, trille, vil, sint
Vokalen i pleier ikke å være problematisk å uttale når den står alene – men den kan være vanskeligere når den inngår i diftongene ei og ai.
Ord med vokalen Æ: vær, tær, klær, særlig, skjære
Vokalen æ kan være problematisk å si riktig. Noen uttaler en e-lyd eller en a-lyd istedenfor en æ-lyd.
Ord med vokalen Y: syk, myk, trygg, skyldig, tynn, synlig, yrke
Vokalen y kan være problematisk å si riktig. Noen uttaler en i-lyd istedenfor en y-lyd. Munnen må være rund når man skal uttale y. Tips: Hold en blyant fast med overleppa når du sier y.
Ord med vokalen Ø: ønske, brønn, prøve, øve, brød, løk
Vokalen ø er problematisk for mange å uttale riktig. Mange sier en o-lyd eller en å-lyd istedenfor ø.
Ord med vokalen Å: går, får, står, måtte, år, bestå
Vokalen å er problematisk å uttale for noen, mens mange klarer å få denne lyden til uten problemer. Noen sier en slags blanding av a, å og o når de uttaler denne lyden feil.
Vokalen e er mer problematisk å si riktig enn det mange tror. Det skal vi se eksempler på her. Noen ganger skal e uttales som en «klassisk» e, mens den andre ganger skal uttales som en æ. Eksempel:se (e-lyd), her (æ-lyd).
E blir som regel e-lyd når den står på slutten av et ord (eller før en stum bokstav): se, be, tre, med, ved, gre, bre, re, te, såpe, åkle
E blir som regel e-lyd når den står foran en enkel konsonant (inni et ord): ser, ler, ber, mel, mer, ned
E blir en e-lyd når det kommer en enkel konsonant etter e (i starten av et ord): eder, eføy, el-bil, emu, enebarn, epidemi
Unntak fra denne regelen:
- I noen ord kommer det en enkel konsonant etter e, men likevel uttales e-en som en æ-lyd: her, der
- Ord som starter på er-, følger heller ikke alltid regelen. Vi sier av og til æ-lyd selv om det kommer en konsonant: erkjenne, erfaring
E blir e-lyd ved forkortelser: EKG, EDB
Ord med vokalen U: du, sur, lur, tur, knuse, lus, uvane, umulig, undulat
Vokalen u er vanskelig for mange å uttale riktig – både alene og i et ord. I tillegg er u en utfordrende vokal fordi den av og til uttales som en norsk o. Dette skjer i disse tilfellene:
U blir ofte uttalt som en o-lyd når u står før en -m:dum, slump, sump, brum
Regelen om o-lyd i kombinasjonen -um er ikke helt konsekvent, for i disse ordene forblir u-en en u-lyd: sum, slum, privilegium, album, aluminium, visum, volum
U blir noen ganger uttalt som en o-lyd og andre ganger som en u-lyd når det kommer en dobbel k etter u-en: pukkel, dukke, gå dukken, sukke, skrukke, plukke, smukk
I ordene bukk og klukke vil nok de fleste likevel si o-lyd.
U blir o-lyd når u står før -ng: tung, lunge, tunge, unge, runge
U blir også uttalt som en o-lyd når u står før -nk:lunken, dunk, munk, bunke, blunke, nedsunket, klunk
Men: Junk uttales «djønk» (fordi det kommer fra engelsk).
Funk uttales «fønk» – men funke (fra «fungere») uttales «funke».
Ord med vokalen O: to, sko, skole, mo, tro, lompe, fjord, lose
Vokalen o er vanskelig for mange å uttale riktig – både alene og i et ord. Noen sier en blanding av o og å istedenfor o. Noen sier en blanding av u og o istedenfor o.
I tillegg er o en utfordrende vokal fordi den uttales som en norsk å-lyd av og til. Som en hovedregel kan vi si at o blir uttalt som en å-lydnår det kommer to konsonanter etterpå. O blir uttalt som en o-lyd når det kommer en enkel konsonant etterpå.
O-en får en å-lyd før to konsonanter: rotte, kott, sopp, lokk, vott, kokk, rocke
O-en får en o-lyd før en enkel konsonant: rot, sope, Loke, koke, noe.
Vi sier likevel å-lyd i dette ordet: over
Vi kan bruke både o-lyd og å-lyd i prefikset om: om, omfatte, ommøblere, omgås, omfatte
Diftonger
Vi har sju diftonger på norsk. Det er: ei, ai, øy, au, eu, oi, oy. En diftong er en lyd som er trukket sammen av to bokstaver.
Ei: vei, lei, sei, grei
Ai: hai, mai, kai, Thailand, vaie
Øy: gøy, nøye, tøy, bøye, skøyer
Au: sau, maur, Australia, autoritær, autentisk, aula, audio, auksjon, hauk
Eu: Europa, euro, eukalyptus, eutanasi
Oi: oi da, boikott
Oy: soya, cowboy
NB: Au og eu uttales likt. Det samme gjelder oi og oy.
Lang og kort vokal
| Lang vokal | Kort vokal | |
| a | tak, sak, smak, svak, mat, fat, bak | takk, katt, hatt, ratt, latter, natt, bakke |
| e | lege, pen, ren, sen | legge, rette, mett, brett, gjerne |
| i | is, ris, pris, mine, fin | inne, ville, vinne, ikke |
| o | sol, Mona, tog, logo | tomme, rommet, lomme |
| u | dun, hus, mus | kunst, Unni, ugle, urt, mugge |
| y | syl, syk, myk, forsynt | tynn, fylle, synge, mynt |
| æ | fæl, klær, bær, sær | færre |
| ø | kø, øve, prøve, gjøre | øst, bøtte, røtter, født |
| å | nå, gå, rå, Åse | måtte, nådde, åtte |
Unntak:
- Ord som slutter på én m får likevel kort vokal: dum, rom, kam, dam, sum, som.
- Tre modalverb i presens har kort vokal selv om vi bare har én konsonant: vil, skal, kan.
- To modalverb i presens har lang vokal: bør, må (men her finnes det dialektale forskjeller).
Lang og kort vokal i sammensatte ord (den lange vokalen er understreket): baksnakke, togtur, tekanne, kølapp, lusekam, solbrille, gatesalg.
Ord med lang og kort vokal blir ofte vanskeligere ved sammensatte ord. Da må man være enda mer oppmerksom. Det er som regel mest utfordrende å huske når vokalen skal være lang. Mange bruker kort vokal der det skal være lang vokal.
Ord med konsonantkombinasjonene -nd, -ld og -rd
I de fleste dialekter uttaler vi ikke d-en i mange ord som slutter på -nd, -ld og -rd. Det samme skjer når, eller der -nd, -ld og -rd står inne i et ord.
| -nd | -ld | -rd |
| land | ild | bord |
| rund | kveld | jord |
| vind | kald | ord |
| blind | skyld | nord |
| sende | holde | hard |
| ende | melding | gjorde |
| spennende | sild | gård |
| Vi uttaler likevel d-lyden her: | ||
| veranda | holdingselskap | burde |
| propaganda | Hilde | varde |
| Amanda | bilde | myrde |
| etegilde | absurd | |
Ord med spesielle bokstavkombinasjoner
ki-, kj-, ky-, sj-, ski-, skj-, sky-, skøy-, tj-
Ki-
Den vanligste ki-lyden finner vi i disse ordene: kino, kirke, Kina, kineser, kile, kilo, kinn
Mindre vanlig lyd: kick, kidnappe, kis, kiwi
Kj-
kjøre, kjole, kjedelig, kjekk, kjeks, kjelke, kjeller, kjemi, kjempe, kjendis, kjenne
Ky-
Den vanligste ky-lyden finner vi i disse ordene: kylling, kysse, kyr, kyst
Mindre vanlig lyd: kykeliky, kypriot
Sj-
sjokolade, sjal, sjakk, sjalu, sjarm, sjekke
Ski-
ski, skille, skifte, skilpadde, skip, skive
Skj-
skjære, skjold, skjebne, skjul
Sky-
sky, skynde, skylle, skygge, skyld, skyte
Skøy-
Mest vanlig lyd: skøyter
Mindre vanlig lyd: skøyer
Tj-
Den vanligste tj-lyden finner vi i disse ordene: tja, tjene, tjeneste
Lyden i disse ordene er også vanlig: tjukk, tjern, tjue
Aspirerte lyder
P, t og k er aspirerte lyder på norsk. En aspirert lyd er en lyd som uttales som en tydelig pustelyd.Finn ut om disse bokstavene er aspirerte på ditt språk. Hvis du ikke har aspirert p, t og k på ditt morsmål, er det vanskeligere å uttale p, t og k som aspirerte lyder på norsk.
Khan du tha med en thermos på thuren? (Kan du ta med en termos på turen?)
Han khan ihke khaste en khokosnøtt på khatten. (Han kan ikke kaste en kokosnøtt på katten.)
D er også en aspirert lyd på norsk: Det skal komme luft ut av munnen din når du sier en norsk d. D-lyden er nesten som i engelsk door: dyne, dunke, danse, dill, dukkert, dykke.
Andre bokstaver og bokstavkombinasjoner
B og v
For spansktalende er det vanskelig å skille mellom b og v. Det er fordi b og v uttales ganske likt på spansk. På norsk er dette helt forskjellige lyder.
Når man sier b på norsk, har man først munnen lukket: banne, binde, Cuba. Når man sier v på norsk, har man overtennene på underleppen: vanne, vinne, kuvøse.
H-lyden er en «åpen pustelyd» (eller stum)
Noen språk har ikke h-lyd. (Det gjelder for eksempel spansk og noen andre språk.) Når man ikke har h-lyden i sitt språk, kan h-lyden noen ganger bli uttalt litt overdrevet på norsk. Tren deg ved å si disse ordene: han, hode, holde, hilse, hun.
Vi uttaler ikke h-en i kombinasjonen hv- og hj-: hvorfor, hvilken, hvor, hjelpe, hjerne, hjem.
M i slutten av et ord må bli tydelig uttalt
Enkelte (blant annet spansktalende og portugisisktalende) har problemer med å uttale m i slutten av et ord. (Noen har også en tendens til å uttale n istedenfor m.) Eksempler: som, kom, dum.
For kinesisktalende (og en del andre med blant annet asiatisk opprinnelse) kan det være vanskelig å skille mellom bokstavene l og r. (Man sier ofte l istedenfor r.) Eksempler:klare, klore, krone, krav.
I bokstavkombinasjonen -ng skal man ikke høre g-lyden. Ng-lyden er nesten en nasal lyd. Man skal ikke ha den karakteristiske nasale lyden som man har på fransk, men luften kommer ut gjennom nesen – ikke gjennom munnen. Man skal ikke la luft gå ut gjennom munnen når man sier ng-lyden. (Feilen oppstår når man gir luft til g-en gjennom munnen.) Eksempler:mange ting, ting og tang, tunge tenger, tyngende, syng en sang, sving en gang.
Kombinasjonen -gn uttales på ulike måter. Eksempler: vogn, agn, sagn, gagns, Magne, prestesogn, fiskerogn, egn, hegn, tegn, regn, døgn, løgn, design.
-anse har også en nesten nasal lyd (men her finnes det regionale forskjeller): allianse, ambulanse, assistanse, assuranse, balanse, differanse, distanse, kompetanse, konferanse, konkurranse, leveranse, nyanse, sjanse.
I disse ordene får vi en nasal lyd: arroganse, bekranse, danse, eleganse, transe.
G får «vanlig» g-lyd i mange ord. Eksempler: genser, gitar, grave, gruppe, gul, alge, hage, genial, gevær.
G blir ikke uttalt i kombinasjonen gj-. Eksempler:gjerne, gjær, gjeter.
G får sj-lyd i internasjonale ord / lånord: arrangement, giro, generell, gelé, gelatin, geni, genre.
G får dj-lyd i lånord fra engelsk. Eksempler:gin, gentleman.
S (og z) er aldri en stemt lyd på norsk: Noen har en tendens til å si «pazient», «zikeplejr» og «speziell». Men s-en på norsk er ustemt. Eksempler:pasient, sykepleier, spesiell.
Ord som starter med ps-, uttales vanligvis uten p-lyd: Vi hopper som regel over p-en i kombinasjoner med ps-. Eksempler: psykolog, psykiater, psykiatri, psykopat.
T er stum i slutten av substantiv i bestemt form – men ikke i verb i preteritum
| Subst., ubest. form (ikke uttale av -t) | Verb i preteritum (uttale av -t) |
| huset | huset |
| kastet | kastet |
| rotet | rotet |
| landet | landet |
R-lyden
En engelsktalende person vil ofte kopiere sin egen r-lyd inn i det norske språket. R-lyden på engelsk er ganske ulik den norske r-en (både rulle-r-en og skarre-r-en). Eksempler:bro, krakk, krise, kroner, drammen, gro, tro.
Generelt vil de fleste kopiere rulle-r-en når man snakker norsk. Det er bra å gjøre det. Det kan være vanskelig å kopiere skarre-r-en. (De som skarrer på r-en, har vanligvis kommet til Norge i ung alder / som barn, eller de bor i et område hvor folk flest skarrer.)
Lang og kort vokal på verb i preteritum og perfektum
Hvordan skal disse verbene uttales? Skal det være lang eller kort vokal?
- leste – har lest (å lese)
- myste – har myst (å myse)
- fryste – har fryst (å fryse)
- maste – har mast (å mase)
- spilte – har spilt (å spille)
- kastet – har kastet (å kaste)
- bruste – har brust (å bruse)
- vispet – har vispet (å vispe)
- viste – har vist (å vise)
- knuste – har knust (å knuse)
I alle disse verbene har vi vokal + to konsonanter. Hva er det som bestemmer om vi skal ha kort eller lang vokal?
Svar: Infinitivsformen bestemmer. Når infinitivsformen har én konsonant før vokalen, blir det lang vokal. Når infinitivsformen har to konsonanter før vokalen, blir det kort vokal.
Hvordan uttales disse ordene?
H + u:
hun
huske
hud
hus
huske
hull
lv-lyden:
selv
tolv
-v i slutten av et ord:
lov
av
strev
krav
brev
-v inni ord:
konvolutt (f)
stavskrift
kreve
-et i slutten av substantiv:
målet
slottet
det
-et i slutten av verb:
kastet
mistet
klatret
endret
forandret
ø, o og å:
folk
prøve
ønske
gjøre
føle
ifølge
sjøen
hår
bor
tror
to
sko
skole
u – og ikke o:
tur
kule
samfunnet
du
bruke
o og å:
dose
derfor
-nd i slutten av ord
land
i stand
bånd
fond
stund
sand
and
-ld
holde
gjelder
Unntak med -ld:
Hilde
bilde
gilde
gyldig
-rd
fjorden
ord
gjord
gjorde
gård
Unntak på -rd:
absurd
rekord
adferd
burde
myrde
g-lyden i slutten av et ord med -ng:
mening
dag
ng-lyden:
mange ganger
ung
synger
-g i ord som slutter på -ig:
hyggelig
vennlig
koselig
-lg-lyden (der g som regel ikke uttales inni ordet):
selge
Unntak:
velge
-g uttales på slutten av ord med -lg:
valg
salg
au-lyden
Litauen
sau
maur
Australia
tau
Om trykk i prefiks (og trykk på første stavelse):
inngripen
oppdatere
påvirkning
pårørende
velvære
avvise
påstå
avgå
Unntak: be- og for-:
betale
forstå
forgå
bestå
forspise seg
ps-lyden
psykolog
psykiatri
psykisk
psykose
pseudonym
y-lyden:
skyte
myse
kylling
fyr
dyr
æ-lyden og a-lyden:
vær
var
trær
trer
bær
ber
pære
Per
-e blir ofte uttalt nesten som en æ:
her
der
gjerde
ferdes
stemme
blemme